Veien opp er hølete, sølete og bratt, og omtrent uframkommelig. Den har blitt verre med åra, vi kjørte bil opp her en gang i tia … biler det ikke var så nøye med riktignok, men vi kom da fram. Med senka Ascona som punkterte på vei opp, men det blei ikke oppdaga før vi var på vei ned igjen og ble stående fast på en stein.
Og da det ene bakhjulet blei jekka opp i lufta, for dekkskift midt i bakken, greide ikke det andre å holde igjen bilen lenger. Så den tok seg en tur ned bakken på egenhånd, med Villbåstingen i hælene. Jeg rakk å få tak i rattet og vrenge unna såpass at bilen bare traff på sia av grana i bånn av bakken, istedenfor midt på fronten. Det blei å gå etter traktor det, den gangen. Denne gangen går jeg på beina……
….i kjølvannet av en konsert på fredagskvelden der sangen over var et av innslagene.
Et av de beste stedene å leite etter stillhet er ved vann. Det er ikke så viktig om det er salt- eller ferskvann, en stor innsjø eller et tjennshøl, jeg trur stillhet trivs ved vann. Og vokser og gror sammen med drømmene i Paus’ verden… Kanskje det er enklere å føle at livet er i vater når man er ved vann? Vann har jo den velsignede egenskapen at det er i vater, eller gjør sitt beste for å bli det på en måte omtrent uansett. Full harmoni, stillhet.
De som sysler såpass med musikk at de har stemt et strengeinstrument opp mot et annet veit det. At det er stille når det stemmer. At det stemmer når det er stille. Frekvens og svingninger, bølger. Og når det ikke er bølger stemmer det. Tonene har blitt like, som vanndråper… så kan man jo lure på hvor mye stillhet det finnes i den enkelte vanndråpe…
Når man går til et sånt sted, et sånt sted der man kan tenke igjennom og legge fra seg ting, har man mange ganger med seg en del viktige saker man skulle tenkt litt på. Det rare er at er man der lenge nok er mange av dem ikke så viktige lenger. I den store sammenhengen liksom. For all del, man løser ikke alle problemer i vannkanten, men mye av det vi baler med i hverdagen er vel egentlig ikke så viktig? Men det kan jo være greit å legge det fra seg … eller legge det på is akkurat nå da, det er fremdeles vinter på vannflata….
Jeg har mange minner herfra. Skauturer, svømme- og kanoturer, fisketurer…Den korteste fisketuren jeg noensinne har vært med på foregikk her. Vi gikk opp, kameraten min hekta kroken i ei grein på første kastet og brakk stanga, så gikk vi hjem… Nostalgi.
Et klokt hue sa en gang at hjemlengsel er nostalgi i nåtid. Og det funker andre veien også, nostalgi er hjemlengsel i fortid. Og jeg tar meg i å tenke at det aller, aller verste må være å lengte hjem når man egentlig allerede er hjemme… Og sånn er det helt sikkert noen som har det, og forhåpentligvis har de et sånt sted å gå til iblant … om fisken vaker eller ikke…
Sommernatt over samme tjernet som er islagt nå, og tjernet er fra sangen, eller sangen er fra tjernet, alt etter som…..Takk for hygga på fredan Trygve 
”… Jeg vil alltid lengte hjem
når jeg er langt unna…
Måstadtjenn”
