Villbåstingen

…og ikke sitter jeg og ser på at barna leker heller, men kvelden for dagen har det blitt. Og jeg rota meg inn på jutjuben og fant denne under her og syns den var så merkelig kjent, men annerledes liksom….

….og den er jo fin denne her, men skulle den være sånn da? Nei, den skulle ikke det. Og det er fryktelig irriterende, og nesten til å grine av (men bare nesten), når man hører en sang og kjenner den igjen og hører at noe er galt uten at man kan sette fingeren direkte på hva.

Og det har blitt kvelden for dagen, og jeg sitter ikke og ser på at ungene leker, ikke hører jeg regnet som spruter i bakken heller, fordi det som kommer ned fra himmelen på denne tiden av året er hvitt og lager ikke lyd, “det er intet i verden så stille som sne” heter det, og snøen er forholdsvis stille og tar ikke til motmæle, i hvert fall ikke så lenge det er kuldegrader, og inuittene eller eskimoene, eller hvem det nå er av dem, har hundrevis av ord for snø, visstnok fordi det ikke er så mye annet å snakke om enn snø der inuitter, eller eskimoer, eller hvem det nå er av dem, befinner seg.

Og så viser det seg at det bare er en myte. “Legend has it” heter det, på nynorsk, fordi de første som forsket på disse menneskene i isødet og språket deres telte alle ord de kunne komme over, både ubøyde og bøyde former, rette også for alt jeg vet, og begynner vi sånn her hjemme på berget av vi hundrevis av ord for snø vi også:

Nysnø, våt snø, tørr snø, kram snø, skaresnø, snøfokk og snødrev, sludd og slaps, fonner og breer, og alt er bøybart og mer eller mindre hvitt og vått og i hvertfall kaldt. Og dermed har vi noe å snakke om vi også, hele vinteren, fordi vi kan bøye snøordene på så mange måter og legge til noen ord for egen regning mens vi måker det vekk alt dette hvite og venter på vår og sol og sommer og helt har glemt at i fjor, i fjor da regna vi nesten bort hele sommeren mens myggen meska seg på bleike kropper, man blir ikke brun når det regner…

Hele poenget da, hvis det er noe, er at det bestandig er noe å sette fingeren på, såvel sommer som vinter, og på jutjub også, uten at man bestandig helt vet hva det er, og hadde jeg vært Odd Børretzen eller Erlend Loe akkurat nå kunne jeg kanskje skrevet en sang eller begynt å skrive på den neste boka, men jeg er ingen av delene, eller begge deler, og om ikke jeg setter fingeren på det vil garantert noen andre gjøre det, så jeg setter fingeren på det selv og lar den stå der og forklarer i mellomtiden hvorfor sangen over var så merkelig kjent, men annerledes:

Det demra altså, men jeg måtte google litt for å bli sikker. Og det ble jeg. Denne lille snuskelige sangen er nemlig skrevet av the Glimmer Twins (mange år før de ble the Glimmer Twins forresten), enda bedre kjent som Jagger/Richards, og hvis du ikke har skjønt det enda så skjønner du det snart.

“Legend has it”, som det fortsatt heter på nynorsk, at manager Oldham stengte de to inne på et kjøkken og mer eller mindre tvang dem til å skrive en sang. Men siden den ikke var helt i Stones’ stil havna den hos Marianne Faithfull først. Dette var i 1964, men allerede i 1965 spilte Rolling Stones inn sin egen versjon. Det var derimot no ala den konsertversjonen under her jeg kjente meg igjen i, så får heller den ihuga Stonesfansen riste på hue og blåse i barten eller skjegget eller begge deler over at det går an å være såvidt uvitende i en ellers opplyst verden. Og jeg griner ikke av den grunn.

Ha en fin Valentinsdag i morgen allesammen